Laget en liten liste over mine forsetter for dette året. Er vel egentlig ikke så veldig forsetter dette, men dette året har jeg faktisk ikke noen store mål jeg vil oppnå. Jeg har det fint for tiden, så har ingen trang til å endre hvordan jeg har det.




Hei! Nå er jeg hos kjæresten, kom igår kveld. Er så godt å kunne komme deg litt vekk fra familie etter en uke. Ikke misforstå, er glad i å være med dem, men når man er vandt til å bo alene så blir det å komme hjem til 4 personer til litt mye etter en stund. Derfor er det såå godt å være her og få litt etterlengtet kjærestetid. Vi er nesten ferdig med å se alle episodene av Greys Anatomy nå, så er på leit etter noe nytt å se. Prøver å overtale han til å se på Vampire Diaries med meg, men ikke noe hell i det så langt... Anyways, kos dere mye idag, det vet jeg at jeg skal!




Heisann! Tenkte å slenge inn fort at jeg er i avisa Varden idag! Det er veldig gøy at jeg ikke bare tiltrekker blogglesere, men at jeg nå også er i avisa. Vet ikke om jeg er i papirutgaven, men hvertfall på nett. Så bare å gå inn på HER, så står det en kortere versjon av Frøken Perfekt-innlegget der.







Det beste med julen må vel være all varmen rundt en? Til tross for kulden utenfor så er det alltid så godt og varmt inne, og det å ha all familien rundt en. God mat og hygge hver dag, gaver, familiekos, det er så mye å like med jula. Tiltross for at vi ikke har noe snø denne julen, så kom den visst like vel. Har hatt det veldig hyggelig med familien, og har hatt en finere jul enn hva jeg har hatt på lenge. Så fint at det er en heeel uke igjen av ferien, for da rekker jeg både være enda litt mer familien og jeg får sett kjæresten min mye. Det er så mye å glede seg over i jula, og det er en fin tid til å reflektere over hvor godt man har det selv i forhold til hva mange andre har. Derfor sender jeg varme tanker til alle som ikke har det like fint. Håper alle koser seg mye med familie, venner og kjære videre! 







 






God jul til alle, håper alle får en super feiring! Selv har jeg null julestemning men det komme vel med dagen. Jul blir det uansett!




Hei! Om et par uker så er jeg på vei til London med kjæresten, noe jeg gleder meg såå mye til! Vi drar først en natt til Brighton, hvor jeg var på språkreise ifjor sommer. Her skal vi sove på et 5-stjernershotell og ha en skikkelig luksusdag før turen går til London. Når vi er der skal vi møte noen venner av oss, og dra på Harry Potter Studios. Fy som jeg gleder meg!!! Det blir 5 dager i London som jeg gleder meg utrooolig mye til, kan ikke turen bare komme nå?? Haha, uansett, jeg gleder meg kjempemye til en tur med kjæresten. Det blir så kos! 

Hotellet vi skal ligge på er rett ved Hyde park så vi ligger i gåavstand til alt. Tidligere når jeg har vært der så har vi måttet gå på tuben for å komme oss overalt, men nå kan vi gå! Tenk så mye lettere det gjør alt, nå kan vi gå til Oxford Street, til Buckingham Palace, London Eye og alle turiststedene. Siden jeg har vært i London før mens kjæresten ikke har det, så blir dette på en måte "hans tur". Han vil jo se disse stedene, pluss dra på Madam Tussauds mens jeg har gjort alt det før. Så det blir litt mer spennende for han enn for meg, men det blir jo kjempekoselig uansett!



Bilde fra Londontur ifjor

 

Gjerne lik/del innlegget :)

 




Har i lang tid tenkt på å skrive et innlegg om kroppspresset i Norge, men har aldri funnet ut hvor jeg skulle starte. Følelsen om å skulle skrive om det og blottlegge meg selv har vært veldig varierende, siden jeg vet at jeg ikke er et perfekt eksempel på å ha det godt med seg selv. Vi lever, den dag idag, i et samfunn der utseende spiller en veldig stor rolle i forhold til hva den gjorde for kun noen år siden. Mange sier at det spiller kun en roller for dem som lar det gjøre det, men jeg klarer ikke få meg selv til å tro på dette. Normalt sett er jeg en jente som har en helt grei selvtillit og er helt ok i forhold til kroppen min. Jeg er jo langt ifra noen drømmebabe for guttene, men det gjør meg ingenting for jeg har klart å akseptere meg selv for den jeg er. Men så har jeg disse periodene, der alt er trist og grått. Perioder der jeg kan stå og se på meg selv i speilet, og jeg får lyst til å ta en kniv og skjære av alt jeg ikke vil ha der. Perioder der jeg ikke kommer meg opp av senga på morgenen, fordi jeg blir holdt igjen. Perioder der jeg trener hver dag og spiser under halvparten av hva jeg burde få i meg den dagen. Slik har det vært i fler år for meg, og slik vil det antagelig være i fler å. 

Noen vil kanskje tro at dette er depresjoner, eller at jeg er bipolar. Kanskje er jeg det, for det er utallige ganger der jeg har bladd meg gjennom side på side på nett med symptomer om utallige psykiske lidelser. Som oftest vil jeg få det slengt i tryne at jeg lider etter det ene og det andre. Men hvor mange er det ikke som har googlet symptomer de får når de er forkjølet og finner ut at de har kreft? Derfor tror jeg ikke på det når jeg leser symptomene på disse lidelsene jeg tydeligvis har. Jeg tør derimot ikke dra til en lege for å finne det ut heller. Jeg er redd.



Jeg tror det startet en gang på mellomtrinnet på barneskolen. Det var juleball og en gutt fra paralellklassen min kom og spurte om jeg ville bli sammen med han. Jeg var ikke typen som ble spurt om å bli kjæreste med guttene over meldinger fler ganger i måneden slik som fler av jentene i klassen min var, så når jeg først ble spurt så frøs jeg. Munnen beveget seg, men ingen ord kom ut. Etterhvert så fikk jeg stamret ut et nei takk. Jeg turte ikke si noe annet. Da fikk jeg slengt tilbake at det var greit for han ville aldri blitt sammen med en som var så stygg som meg uansett. Dette minnet sitter så godt brent fast i hodet mitt, at da jeg fikk mitt første kyss som 13 åring så trodde jeg dette var kjærlighet. At da jeg ble kysset under nøtt eller sannhet var en gutts erklæring på at han hadde følelser for meg. De neste månedene brukte jeg på å drømme om denne gutten. Riktignok ble det aldri noe mer, for da skolen startet etter sommeren så snakket han aldri til meg, så jeg fortrengte det. Hvorfor var jeg verdig en kjæreste, og hva jeg hadde jeg gjort for at noen skulle like meg? Jeg var jo bare den samme jenta som var for stygg til å få en kjæreste. 

Et par år etter dette skjedde den tingen som endret meg for godt. Mange vil nok si at det er teit og barnslig av meg å holde fast på en slik hendelse så lenge, men det er ikke en situasjon man kan forstå før man er i den selv. Det var 9. klasse og en av de siste dagene før sommerferien. Jeg hadde akkurat skrevet en status på Facebook om at jeg gledet meg til sommeren, og det tok ikke lang tid før det startet. Plutselig ramlet det inn med varsler på telefonen min om at noen kommenterte statusen jeg akkurat hadde skrevet. Jeg åpnet varselene som tok meg direkte til statusen, og det jeg så traff meg som en kniv midt i brystet. Kommentarer om at jeg måtte huske å spise nok i sommer og om at jeg var feit. Det knuste meg. Fra ung alder har mamma og pappa alltid lært meg at det ikke nytter å prøve å være den frekkeste, eller den slemmeste for når alt kommer til alt så er det denne personen alle vil se ned på, så jeg hevet meg over det. Jeg gjorde mitt beste på å svare på en bra måte, men på en måte som heller ikke gjorde at det virket som om jeg bare lot folk rakke ned på meg og være frekke på denne måten. Etterhvert som det kom fler kommentarer og det ble fler personer som startet å kommentere, så startet denne kniven i brystet mitt å vri seg rundt. Den skulle lenger og lenger inn, den ødela innsiden min. Smerten jeg følte når jeg leste hva folk tenkte om meg, er verre enn noen smerte jeg noengang har følt fysisk. Okei, så jeg var ikke den tynneste eller den peneste. Dette visste jeg jo alt, men at jeg var så fæl at noen følte en trang til å påføre meg en sånn smerte på en så offentlig måte var for mye for meg å takle, så jeg gjorde hva jeg alltid gjør i situasjoner der jeg ikke er komfertabel. Total system shut-down. Jeg la bort telefonen. 

Det gikk ikke lang tid før andre i klassen startet å se hva som hadde blitt skrevet om meg. Første friminuttet etterpå så gikk jeg ut og latet som om alt var som vanlig, men det ville ikke vennene mine ha noe av. Fler av de var rasende over hva som hadde skjedd og mente at dette måtte jeg si fra til læreren om. Det var ikke noen som lød fint i mine ører, så jeg fortalte dem bare at jeg ikke brydde meg om hva som ble sagt om meg. Siden jeg ikke sa noe til de voksne på skolen om dette, så endte noen fra klassen min opp med å si fra. Lærerne reagerte veldig på dette, for nettmobbing var ikke tillatt på skolen. De hadde også problemer med å forstå hva som hadde skjedd da de trodde at alle på mitt trinn var gode venner. Det var noe jeg trodde òg, frem til denne dagen. Kontaktlæreren min tok meg inn til samtale for å finne ut hva som hadde skjedd. Etter at jeg hadde forklart alt dette så ble jeg fortalt at han som startet dette antagelig kom til å få 3 dagers utvisning fra skolen. Dette gjorde situasjonen min litt lettere, for tanken på at en utvisning ville følge han resten av livet var som englesang i mine ører.

Da jeg kom på skolen dagen etter fikk jeg høre at lærerne og rektor hadde kommet frem til en løsning. De følte at det var en grei nok straff å gi han en adferdsanmerkning. En liten anmerkning var det som skulle veie opp for måten jeg hadde blitt snakket om. Det hadde skapt en splid i klassen, der mindretallet støttet meg. Det var fler som startet å snakke stygt og meg, og alt dette var ikke verdt mer enn en lussen anmerkning. Det var da jeg innså at kanskje det hadde hatt rett hele tiden. Kanskje jeg var så feit og så stygg som det de sa. Når jeg så meg selv i speilet så jeg ikke lenger meg selv, jeg så en helt annen person.



Jeg har alltid vært en glad og fornøyd person. Jeg smiler mye og det er ikke sjeldent man ser meg le, men i perioden etter dette endret jeg meg mye. Jeg husker jeg strevde mye med å ikke vise dette, og jeg startet å holde oppe en fasade rundt andre for å ikke virke annerledes. Situasjonen jeg befant meg i var jo ikke en situasjon der jeg følte jeg trengte mer oppmerksomhet, og om jeg skulle gå rundt og virke trist hele tiden så hadde jeg nok startet å bli kalt oppmerksomhetssyk å. Jeg startet å konstant tenke på hvordan folk rundt meg oppfattet meg, noe som gjorde meg utrolig sliten. Jeg la et press på meg selv om å bli perfekt. Men livet som perfekt for en så uperfekt og original person som meg så ble det vanskelig. I en liten bygd hvor man føler seg så annerledes fra alle andre, så er det ikke mye som skal til før man føler seg nedslått. Jeg passet aldri inn med de kule og jeg ville aldri det heller, men plutselig ideoliserte jeg de og ville bli akkurat som dem. Jeg ville være tynn, brun, ha langt blondt hår, være flink i idrett og flink på skolen. Jeg ville være flink sosialt og jeg ville være den som alltid fikk melding om når det skjedde noe. Jeg ville bli det som i mine øyne var perfekt. Men jeg var ikke det. Jeg var ikke tynn, håret mitt var rødt og heller ikke langt, jeg  var aldri flink i idrett og karakterene mine har aldri vært bedre enn gjennomsnittseleven sine. 

Da jeg startet på videregående endret alt seg. Etter å ha kommet inn på en skole jeg i utgangspunktet ikke ville gå på, så hadde jeg kommet frem til at jeg skulle gi det et forsøk. Det sies at man ikke skal dømme en bok etter omslaget, men denne boka hadde jeg ikke ofret et blikk mer enn nødvendig. Det var første skoledag og jeg møtte opp på skolen. Jeg kikket rundt meg her jeg sto med en gjeng andre som jeg skulle starte i klasse med. Her var det ingen av typen jenter som jeg tidligere hadde sett opp til, noe som fikk meg til å slappe av der jeg sto svartkledd og med knallrødt hår. Jeg kikket rundt meg og så fler som jeg synest virket mer som meg. Her turte folk skille seg ut, jeg følte meg ikke alene. De neste to årene var 24 mnd som har hjulpet meg å få meg selv tilbake. Jeg har fått venner som aksepterer meg for meg selv og jeg er ikke lenger redd for å skille meg ut. Jeg har akseptert hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Jeg skal ikke påstå at jeg er glad alt jeg har gått gjennom har skjedd, men jeg ville ikke vært foruten det for uten disse hendelsene så hadde jeg antagelig vært en helt annen person. Og om jeg var en helt annen person så er det ikke sikkert jeg hadde hatt så gode venner som jeg har, og en super kjæreste og dette er personer jeg aldri ville vært foruten. 

Jeg er ikke perfekt. Jeg kommer aldri til å bli perfekt. Men det er heller ingen andre. Jeg aksepterer meg selv slik jeg er, hvertfall på mine gode dager. Det er deler med meg selv jeg liker og andre jeg ikke liker, men de er fortsatt en del av meg, og jeg er unik. Det er det ingen som kan ta fra meg. Dette er ingen tekst for å få sympati og kommentarer om hvor mye folk støtter meg, det er bare tanker som må ut og jeg like gjerne kan dele med andre. 


Gjerne lik og/eller del innlegget!
























?

We?ve all got both light and dark inside us. What matters is the part we choose to act on. 
That?s who we really are.

Sirius Black

Uten tvil den beste serien noengang skrevet. Harry Potter er barndommen min, og jeg kan ikke vente med å gå gjennom dørene på Galtvort neste gang jeg er i England.















Hvem er vi til å si at andre ikke kommer til å oppnå noe? Det er det samme som å si at vi ikke ha tro på en annen person, at den personen like gjerne kan gi opp. Det er jo ikke vits å prøve engang, eller hva? Hvorfor er det blitt sånn at vi rakker ned på andre bare fordi de gjør noe vi ikke selv klarer? Personlig så skal jeg ikke påstå at jeg ikke snakker om andre, alle gjør det jo. Men hvorfor ikke prøve å gjøre en endring, bli en bedre versjon av seg selv. Finne noe positivt hos andre, istedet for negativt.





I livet står vi ovenfor mange valg, og ofte er det ikke de rette vi tar. Tilslutt er det disse valgene som definerer oss som personer. Det valget du tok om at du skulle dra på den festen, eller om du skulle skulke den skoledagen - alt dette veier inn på hvordan vi ender opp som personer. Dette er noe som har tatt meg lang tid å innse, litt for lang vil nok si selv. For tenk hvor annerledes jeg kunne vært om jeg hadde valgt en annen linje på videregående? Eller om jeg ikke hadde tatt iniativet til å bli kjent med visse personer? Dette har vært med på å forme meg gjennom årene. 

De to siste årene har jeg vokst utrolig mye som person. Jeg er ikke lenger like sjenert som jeg har vært, jeg er ikke redd for hva folk tenker om meg eller måten jeg kler meg. Disse to årene på videregående har vært noen av de beste i mitt liv, for jeg har opplevd så utrolig mye bra. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke har opplevd dårlige ting, for det har jeg. Men når jeg ser tilbake på alt dette, så ville jeg ikke endret en ting. Grunnen til det er at jeg ikke aner hvordan jeg hadde vært den dag i dag. Og for å si det rett ut - jeg er utrolig fornøyd med hvordan jeg er nå. Greit, jeg er kanskje ikke den personen med flest venner, best karakterer, finest kropp og kuleste personlighet. Men jeg vokser hver dag, og prøver å lære av alt jeg opplever. Og det er noe jeg syns er kjempeviktig og som også definerer er sterk person. Jeg er sterk, psykisk sett. Det er masse jeg kunne bare latt ødelegge meg, men jeg rister det av meg og ser heller fremover. Og jeg er stolt over det, for jeg vet selv at jeg bedre enn å la ting knekke meg. Jeg er for bra til å la ting andre mener gå innpå meg. Selv om jeg har dårlige dager, men det er noe alle har. Det er en del av det å være et menneske. 








God morgen! Nå sitter jeg tekoppen i hånda og gjør meg klar for ukens siste skoledag. Har gjort klart skjerfet og vinterjakken alt, og det føles helt feil at høsten har kommet så fort. Derfor tenkte jeg at jeg kunne legge ut et par høstbilder jeg tok for en stund siden. Hvis noen lurer så bruker jeg kameraet Canon 1100d som jeg har hatt siden jeg startet å ta bilder, og på disse bildene har jeg brukt et Sigma 70-300 mm. Ha en super dag og nyt høsten før vinteren kommer! :-)















 






Lite utdrag fra det siste på tumblren min, dere finner den HER. :-)

 

 







Gammelt outfit fra London. 






En liten part 2. 










Genser H&M Vest H&M Bukse Primark






Du vet, YOLO









Jakke SHEINSIDE Gense BikBok Bukse Primark Sko Nike Free Run





Alt fra BikBok.






Har fått helt hekta på striper i det siste! Da jeg var i England i sommer forelsket jeg meg heeelt i stripet tights, men fikk aldri kjøpt meg det. Siden det har jeg lett desperat etter det her i Norge. Uten hell, vel og merke. Men nå starter trenden endelig (!!) å komme til Norge og. Over er 2 plagg jeg har forelsket meg helt i. Begge er fra Forever21.






Lite sammendrag av favorittbildene på tumblrn min! Eeeelsker tumblr av hele mitt hjerte, er ikke så aktiv på min egen, men elsker å kikke gjennom andres. Tumblrn min finner dere HER. Legg gjerne igjen link til din tumblr om du har!









Genser Vero Moda Skjorte Cubus Bukse Vero Moda Sko Coverse






Alt fra Madlady.se

 






Karine Risdalen
Jeg er en 15 år gammel jente fra Midt-Telemark. Går første året på Media og Kommunikasjon. Drømmer altfor stort, og ser meg ikke tilbake i livet.

Legg meg til som venn

Follow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on TwitterFollow karinerisda on Twitter
Karine Risdalen

Opprett ditt eget merke

ARKIV

· Januar 2014 · Desember 2013 · Oktober 2013 · September 2013 · Januar 2013 · Mars 2012 · Februar 2012 · Januar 2012 · Desember 2011 · September 2011 · August 2011 · Juni 2011 · Mai 2011 · April 2011 · Mars 2011


LINKER

· blogg.no · BlogSoft · twingly

DESIGN


Designet er laget av Katrine.



Solbrillekongen.no banner />
/>
hits